Jeg møtte i dag en venninne for litt kaffeslabberas og kjente raskt igjen følelsen av "mammatåken". Dette fenomenet var for meg helt ukjent i forkant av min nye status som mor, men er noe jeg sliter veldig med nå.
"Mammatåken" er ganske enkelt at man som ny mor ikke har så mye annet å prate om enn det å være mor og hvordan ungen er.
Å være i mammatåke er helt greit så lenge man snakker med andre mødre, de har tross alt vært gjennom det meste før. Problemet oppstår det sekundet man møter venner og kolleger uten barn. Disse barnløse menneskene bruker ikke så mange timer om dagen på bleieskift, gulp og mating, og kan derfor fokusere sin tid på andre sysler. Følge med i verdensbildet, festivaler av ymse slag, jentekvelder, byturer, middager på fancy restauranter og ferieturer i det vide utland.
Så da sitter jeg der, litt blank i blikket mens jeg desperat prøver å finne på et annet samtaleemne enn avkommet. Det er grenser for hvor interessant det er å høre om bæsjebleier, søvnmangel og detaljerte historier om barnets utvikling. Ja, jeg får med meg nyhetene en gang i blant, men da med en hoppende unge i fanget som gulper og sikler om hverandre. Prøv selv, fokuset er ikke akkurat på tv-skjermen. Og telefontiden brukes vanligvis til å google forskjellige spørsmål om ungen som dukker opp i løpet av dagen.
Jeg vil gjerne få unnskylde meg her og nå for alle de blanke blikkene jeg kommer til å sende ut i verden de neste månedene. Jeg elsker ungen min, men det er visse dager jeg gleder meg til å komme tilbake i jobb så jeg kan fokusere på andre ting noen timer om dagen. Og få lov til å nyte en kopp te uten å ha to sikkelvåte fingre opp i nesa (som man ikke er forberedt på før det skjer første gang, tro meg).
Mon tro om mødre bør ha skilt med denne teksten på: "Advarsel: i mammatåke"?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar