Her om dagen kom jeg gående fra jobb og møtte på en uniformert Securitas-mann på veien. I det jeg tok meg i å se meg nervøst rundt slo det meg at 22. juli har endret på mitt syn på menn i uniform.
Jeg har bodd på Grønland i mange år og er særdeles vant til å se Securitas traske rundt. Det er tross alt ganske nødvendig med vektere i et så tett befolket område. Og man setter veldg stor pris på det både når de i overetasjen har årtidenes fest og når man kommer hjem fra en sen kveld på byen. De er jo der og hjelper til.
Men så skjer det. En mann med et skrudd syn på verden misbruker en politiuniform for å få tilgang til Utøya. Det er noe man ser på TV og film, en urealistisk situasjon i vår hverdag. Så da vi hørte de første beskjedene om at en mann utkledd som politi skjøt folk fanget på en øy var det helt umulig å forestille seg. Et marertitt som ble virkelighet.
Logisk sett vet jeg at sannsynligheten for at mannen jeg møtte den dagen noen gang ville funnet på å gjøre noe lignende er svært, svært liten. Men logikk hører ikke alltid hjemme der hvor sorg og frykt har bosatt seg. I hjertene våre er det en vegg; en barriere som ikke var der før. Den er der når bygningsarbeidere slipper en betongblokk ned i en container og vi hopper opp av stolen. Den er der når det er en høy vibrasjon som varer i noen minutter for lenge på et storsenter. Ørene er spisset, bena klare for å løpe. Vi er fremdeles i beredskap, forventer oss det verste.
Det er 4 uker siden i dag. Det vil ta tid. Den dagen vil komme når jeg ikke trenger å kikke etter den raskeste veien til trygghet. Jeg vil kunne gå nede i sentrum av Oslo og ikke se etter skader på bygg. Men det trenger ikke være i morgen.
Gi dine nærmeste din tid og kjærlighet. Det er det mest dyrebare vi har.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar